“The Hedonistic Manifesto for Following the Dao, Not Listening to Your Parents, Remaining Unemployed, and Growing Your Hair Out: Photographical Anecdotes About Growing Up, Being a Man, Having Rolemodels, and Rootlessnes”
Jeg har laget en bok. Den har en lang og kronglete tittel. Den handler i hovedsak om megselv, min far, og mine noe dårlige venner. Jeg har paret gamle barnebilder av megselv med eget arkiv-materiale og nye bilder. Boken er trykt i A5 på ubestrøket, lett papir, med stifter i ryggen. Generelt sett er den lett og leken. Bokens cover består av den overnevnte tittel skrevet i blokkbokstaver med hvit tusj på en cowboy-brun bakgrunn. Baksiden har en illustrasjon av en cowboy-støvel.
De første sidene i boken introduserer tematikken ved å vise et gammelt bilde av megselv utkledd i mitt flotteste Carnival-antrekk, etterfulgt av et bilde av min far som ligger noe bedugget i et badekar fullt av is, og øl. Denne tråden trekkes eksempelvis videre ved å pare et bilde av megselv som en vettskremt baby med et bilde av mine gode venn på bar med sigaretter ut av nesa og øl ned i strupen. Gjennom rotet som forekommer gjennom boken finnes og roligere øyeblikk, som da jeg viser et bilde av min far, rak i ryggen og alvorlig i ansiktet, i militær uniform. Ved siden av viser jeg et bilde av meg i en noe lignende positur utkledd i den faste hvite t-skjorten og lommetørkle rundt halsen som jeg anser som det nærmeste jeg kommer en uniform.
Som tittelen nevner handler boken om oppvekst, manndom, forventinger og rollemodeller. Boken viser min far i to forskjellige stadier i livet. Vegen fra isbad av øl til uniformert og alvorlig er urovekkende kort. Farsfiguren er gjerne den første rollemodellen til en ung gutt, men i mitt tilfelle er han og den ferskeste. Det er snodig at rollemodeller vokser opp, synes jeg. Når min egen far har vokst ut av ungdommelighetens fjas blir jeg nødt til å identifisere med de overnevnte dårlige vennene.
Ved å bruke barnebilder prøver jeg å si noe om blikket. Blikket et barn gir sin far, eller blikket et barn gir noe ukjent. Dette blikket utvikler seg, men likevel bevarer det noe av sin uskyld. I min barndom så jeg min far som en slags stor skurk som var der for å passe på at jeg gjorde som jeg skulle, som jeg måtte. Likevel viser blikket mitt gjennom boken antydninger til kameratskap og respekt. En følelse som blir sterkere og sterkere for hver gang jeg og min far ser hverandre.
Bokens tittel tar også for seg noe angående uskyld. Naiv tro på ismer, seg selv, mistro til å forelde og autoritet, og banale ting som å ha langt hår. På en måte en ærlig skildring av meningsfylt ignoranse. Vi mennesker er gode på å rasjonalisere. Det er my enklere for meg å inkorporere arbeidsledighet i min filosofi enn det er å innrømme at jeg er alt for lat til å dra på jobb. På samme måte som at å ikke høre på sine foreldre er mer ett fast prinsipp enn en logisk avgjørelse. Jeg vet at jeg har rett, fordi jeg selv er den eneste som kan bedømme det.
